Stakkars oss mennesker
Stakkars oss mennesker.
Vi som løper rundt med hjelm og tannbeskytter i en kamp ingen helt har forklart reglene for. Som står opp før fem om morgenen med tanker som ikke lar seg snooze, men heller gnager som små rotter på innsiden av kraniet
Vi skal gjøre alt.
Vi skal være alt.Vi skal ligne på noe som glinser i et magasin, men helst også på noe ekte, organisk, jordnært, og samtidig suksessrikt nok til å ha råd til både ferier, gadgets og en hytte på fjellet. Vi skal være smarte, men ikke bedrevitende. Flinke, men ikke strebere. Veltrent, men ikke for mye. Og alltid akkurat passe lykkelige – men aldri så lykkelige at andre føler seg mislykket i vårt nærvær.Så vi sammenlikner oss til døde.
Med naboen, med gamle klassekamerater, med kjendiser vi egentlig ikke liker, men likevel zoomer oss inn på som om de var målestokker for vår egen eksistens. Vi blir trukket inn i en kollektiv hypnose, en konstant kondisjonering, hvor filmen om vårt eget liv settes på repeat, med oss selv i hovedrollen. Og vi tror filmen er oss.
Noen ser illusjonen tidlig.
De snur seg og sier: Vent nå litt. Dette er jo bare kulisser. De gløtter ut av kinorommet, kjenner lukten av ekte regn og våger å leve uten manus. Men de fleste av oss? Vi sitter med popcornet i fanget og stirrer. Lidende. Lidende over å være for tykke, for tynne, for små, for dumme, for fattige, for ensomme, for sinte. Vi bærer våre «for»-ord som små blylodd bundet rundt hjertet.
Og vi skaper flokker
Små, trygge flokker som bekrefter oss, nikker til oss, deler våre fordommer og vår frykt. Alt utenfor flokken gjøres til syndebukk
Og når vi først samler oss i større flokker, da blir vi farlige. Da blir vi som en gjeng med sauer som har fått på seg militærstøvler. Vi marsjerer rett bak hvem som helst – så lenge de roper høyt nok og peker på en fiende. Vi kan følge idioter som er villige til å drepe og lemleste tusenvis av barn bare for å få rett i sin egen skrudde verdenshistorie. Og vi klapper til og med når det skjer, for vi tror vi er på «den riktige siden».
Vi perverterer kjærligheten til å bli et slags glanspapir rundt egoet vårt, så det kan skinne enda sterkere på Instagram. Vi vil vinne. Vinne argumentene, vinne diskusjonene, vinne over naboen som har nyere gressklipper. Men det er nesten ingen som vil vinne over seg selv. For den kampen krever jo at vi legger ned våpnene og ser speilet i øynene. Og det, kjære venn, er mye vanskeligere enn å sende en drone.
De kloke blant oss – kortspillerne – regner, kalkulerer, trekker opp spillkortet med is i magen. Hele livet blir et pokerspill. Ikke nødvendigvis bare for penger, men for mening, for kjærlighet, for trygghet. For å optimalisere lykken. Men lykken er en rømling, en skygge som hele tiden hopper et par skritt foran.
Stakkars oss mennesker.
Vi lever. Vi løper. Vi jakter. Og så dør vi
Noen midt på gata, med en fremmed som holder hånden og sier et siste «det går bra» mens hjertet stanser. Andre visner sakte, mister navnene på sine egne barn, til de selv blir barn igjen, uten språk, uten retning. Eller vi ender i en seng på et aldershjem, løftet av fremmede hender som vasker vår hud og snur våre kropper. Til slutt kanskje bare en kropp i en krok, siklende, stirrende på skyene som driver forbi – de samme skyene vi aldri tok oss tid til å se da vi løp.
Stakkars oss mennesker
Så fullstendig vakre i vår sårbarhet, så grenseløst tåpelige i vår streben. Og kanskje – bare kanskje – er det nettopp i denne tåpeligheten, denne mangelen på kontroll, at det bor en slags skjult trøst:
At ingen av oss noen gang vant spillet, men vi var der. Vi spilte. Vi elsket. Vi led. Vi levde.
Du har lest ett essay fra boken"VEKK MEG FØR DU VÅKNER
av Stig Storm
Stig Storm
Stig Storm er en forteller som beveger seg i grenselandet mellom det synlige og det sanselige – mellom det som sies med ord og det som blunker mellom linjene.
Som forfatter, musiker og lyriker tegner han skisser fra kanten av virkeligheten – for den som ser verden litt på skakke og finner gull i det skjeve. Med blyant, kamera, gitar, synther, loops og språk fanger han det som ofte går folk flest hus forbi.
Der øyet stopper og hjertet begynner, åpner Stig rom for undring, ettertanke og gjenkjennelse – gjennom bilder og ord som ikke nødvendigvis forklarer, men som inviterer deg til å kjenne etter.
